Kjære storesøster

For litt over ett år siden kom du løpende inn på et sykehusrom, letende etter mammaen din, som hadde vært borte fra deg en hel natt for første gang. Den lille bylten som lå og sov i kurven sin, bare et halvt døgn gammel, skjønte du ikke helt hva var.

Et par timer senere var vi hjemme, to voksene og to små. Du strøk han over de små kinnene hans, holdt de små hendene og du delte ut de første myke kyssene, på din lillebrors hode. Blikket ditt var mykt og fylt av kjærlighet. Du var bare to og et halvt år, og allerede forelsket.

For hver dag som har gått, har kjærligheten og samhørigheten mellom dere vokst. I barnehagen sier de at Christian lyser opp når du kommer inn. Han ler høyt når du tøyser med han. Leker du her hjemme, vil han alltid være med, og du gjør plass. Noen ganger river han ned, og selv om du blir lei, er det ikke lenge før dere er gode venner igjen. Gråter han, er du gjerne fremme hos han før meg. Noen ganger ser jeg at du holder rundt han, så hardt du bare kan. Akkurat slik jeg gjorde med min lillesøster, da vi var små som dere. Jeg husker fremdeles den følelsen det gav meg, uendelig kjærlighet som strømmet gjennom den lille kroppen min. Akkurat slik jeg ser at det gjør hos deg.

Kjære Amalie, dette innlegget er til deg. Du som gjerne venter på tur, så lillebror kan få det han vil først. Du som gladelig stiller deg i andre rekke, og kommer krypende opp på fanget når lillebror endelig har sovnet, og det har blitt ledig plass. Jeg ser hvor god, omtenksom og generøs du er hver eneste dag, Amalie, og jeg er så utrolig stolt av deg. Min aller beste, lille jente ♥

hj

PS: Legg meg gjerne til på Snapchat for flere oppdateringer. Du finner meg som MarianneDavoy :D

Advertisements

En liten, blåøyd fyr

Mens jeg sitter dypt konsentrert i arbeidet mitt, kjenner jeg en snikende følelse ta plass i kroppen. Konsentrasjonen min brytes, og snart har jeg en vond klump i magen. Jeg ser ikke lenger skjermen foran meg, noe annet har overtatt tankene mine. En liten, blåøyd fyr med lyse krøller i nakken. Krøller jeg pleier å begrave nesen min i. Runde kinn jeg pleier å kysse helt til jeg blir dyttet bort, og en liten kropp som jeg pleier å holde hardt inntil min. Plutselig går det opp for meg – jeg får ikke se deg så mye jeg vil lenger, og tårene presser på.

I over ett år har vi vært sammen hver eneste dag, og nesten hver eneste time, helt siden du ble født. Nå er det noen andre som er sammen med deg, men jeg skulle ønske det var meg.

Jeg kikker på klokken. Bare to timer igjen. Jeg kan nesten ikke vente! Snart er mamma hjemme igjen, lille gutten min.

mamma og Christian hjerte

PS: Legg meg gjerne til på Snapchat for flere oppdateringer. Du finner meg som MarianneDavoy :D