Nei takk, ingen pakkekalender her i gården

I fjor koste jeg meg med å lage pakkekalender til Amalie. Jeg kjøpte 24 morsomme, nyttige og velsmakende kalendergaver, og publiserte blant annet dette innlegget. I år går jeg helt motsatt vei.

Det er allerede lenge siden jeg sa til mannen for første gang; «i år blir det ikke pakkekalender,» og jo mer jeg har tenkt på saken, jo tryggere har jeg blitt på avgjørelsen min. I år blir det ikke pakkekalender.

Jeg klarer ikke lenger å forsvare for meg selv, hvorfor det er en god idé…

Grunnen er ganske enkel – jeg klarer ikke lenger å forsvare for meg selv, hvorfor det er en god idé å overrøse barna mine med gaver i dagene frem mot jul. Å skulle kjøpe 48 gaver, til to barn som allerede har alt de trenger og ønsker seg, bare for at det er «koselig», det klarer jeg ikke lenger. Bare tanken på det, gir meg en bitter smak i munnen.

Det er ikke bare det at det koster mye, det er også en reaksjon på et forbruk i samfunnet vårt, som jeg synes er helt ute av kontroll. Vi har allerede så mye, likevel kjøper vi bare mer og mer. Jeg tror ikke det er godt for noen av oss.

Barna mine trenger ikke hver sin pakkekalender for å få en fin førjulstid, og gaver skal de selvsagt få, de må bare vente til julaften. Jeg vil at de skal kjenne hvordan spenningen stiger jo nærmere den store dagen vi kommer, og jeg vil at de kjenne hvordan sommerfuglene flyr rundt i magen, når de tenker på alle pakkene som venter under juletreet. Jeg tror at disse følelsene blir ekstra sterke om man ikke allerede har fått 24 gaver på forhånd.

Julen handler om så mye annet enn bare gaver. Den handler om å være sammen, og å ta seg tid. Ting som ikke kan kjøpes for penger, minner som ingen pakkekalender kan gi.

Jeg er på Snapchat! Du finner meg som MarianneDavoy :D

Rett i hjertet

Å blogge betyr at man stort sett driver med enveiskommunikasjon, i hvert fall når man har en liten blogg som min. Man skriver ned tanker og meninger, og deler fra sitt innerste, uten helt å vite hvem som sitter på den andre siden og leser. Statistikken min viser meg at det er noen der, og noen av dere kjenner jeg godt. Noen har jeg blitt kjent med gjennom denne bloggen og bloggene deres, mens flesteparten av dere som er innom aner jeg ikke hvem er.

Det føles litt skummelt, og jeg tenker ofte på hvem dere er og hva dere synes om det jeg legger ut her. Jeg lurer på hvilket inntrykk dere har av bloggen min, og om jeg klarer å formidle det jeg vil gjennom tekstene mine. Det er ikke alltid like lett å formulere seg, slik at de følelsene jeg har, kommer til syne gjennom bokstavene jeg sender ut til skjermen din.

Jeg skal innrømme at det kan være litt ensomt når det bare er meg som snakker hele tiden, men innimellom så er det noen som svarer tilbake, og her om dagen fikk jeg en kommentar som jeg synes var så fin.

 

Takk for en gjenkjennelig og jordnær blogg!

 

Ordene traff meg rett i hjertet. Uten at jeg har konkretisert det så nøyaktig for meg selv, satte hun plutselig ord på akkurat det jeg vil oppnå med bloggen min, og det føltes så fint å se det svart på hvitt. En følelse jeg har hatt inni meg, en tanke langt bak i der, ble plutselig til ord.

Etter å ha blogget i nærmere ti år snart, føler jeg endelig at jeg har funnet den bloggeren jeg vil være. En helt vanlig mamma med et helt vanlig liv. Jeg tror vi trenger å se det, etter mange år med glansede rosablogger og et altfor stort fokus på perfeksjonisme. De siste årene har det kommet stadige flere voksne, fornuftige og ganske så vanlige (mamma)bloggere som har mye bra å si. Vi trenger å skifte fokus, vekk med alt fiksfakseriet og frem med det som betyr noe. Livet vårt består av hverdager, og de trenger ikke å være fylt med sol og glede hele tiden. Livet er likevel fint! Jeg vil ta hverdagslivet tilbake, og vise at det er helt ok, faktisk helt supert, å leve A4-livet.

Takk for at du er innom – om du svarer tilbake eller ei, så setter jeg utrolig stor pris på at du er her ♥

For flere hverdagsoppdateringer, følg meg på snapchat; du finner meg som MarianneDavoy :)

tusen_takk

(bilde fra google.no)

Unnskyld

Unnskyld – et viktig ord vi bruker mye her hjemme.

Et ord som jeg tror mange burde bruke mye mer, og noen kanskje litt mindre, for sies det for ofte, så mister det mye av meningen sin.

Jeg synes faktisk at unnskyld er et av de viktigste ordene vi har. Unnskyld kan viske ut handlinger og ord som vi angrer oss, og gjøre godt igjen det som ble sagt når vi ikke tenkte oss om. For vi gjør alle dumme ting, på hver vår måte, voksen som liten. Vi er flinke til å lære barna våre å si unnskyld når ikke alt har gått helt etter boka, men er vi like flinke til å huske å si unnskyld selv, når vi gjør noe dumt?

Her i huset må alle si unnskyld. Er mamma og pappa for eksempel unødvendig sinte og sure, må vi pent unnskylde oss etterpå, og om lille har gjort noe hun ikke burde ha gjort, er det hun som må si unnskyld. Unnskyld og en god klem.

Etterpå passer vi på å benytte anledningen til å prate om situasjonen som oppstod. Selv om ikke alt gikk som det skulle, ordner vi opp og prater oss gjennom det. Forklarer og forstår. Var kanskje mamma veldig stresset, fordi vi hadde så dårlig tid? Ble lille så sint, fordi hun egentlig var så sliten etter en lang dag i barnehagen? Hva skal vi tenke på neste gang dette skjer og hvordan burde vi ha reagert?

Noe å tenke på for både liten og stor ♥

Skjermbilde 2015-10-01 kl. 20.48.54

Ja til naturlige kropper!

Kropp er et ord jeg begynner å få godt opp i halsen nå. Det snakkes om kropper i alle mulige varianter hvor enn man snur seg, og jeg tror ikke jeg er den eneste som er lei. For det blir veldig mye snakk, men så skjer det veldig lite. Men her om dagen kom jeg over et friskt pust i kroppsdebatten, Norske Kvinners Sanitetsforenings kampanje mot kroppspress; Kampen mot skjønnhetsidealet. De ønsker at all reklame som er retusjert skal merkes, slik at vi hele tiden blir minnet på at de bildene vi ser rundt oss hver eneste dag, ofte er fikset på.

Sanitetsforeningen har laget en video hvor relasjonsterapaut og standup-komiker Dora Thorhallsdottir blir retusjert til en typisk «reklameplakat-kropp», og det rare er at det er Doras vanlige kropp som ser unormal ut, når man ser dem ved siden av hverandre. Det er ikke rart at mange sliter med selvbildet, når den retusjerte kroppen er den som vi først oppfatter som normalen.

I tillegg til denne videoen, har Sanitetskvinnene startet en underskriftskampanje for å kreve merking av retusjert reklame. Er vi mange nok som signerer, får politikerene et stort press på seg til å gjøre noe. For noe må gjøres, når 40% av dagens 16-åringer misliker kroppen sin! Selv om merking av reklame ikke vil løse hele problemet, så tror jeg at det er et stort skritt i riktig retning. Vi trenger å bli minnet på at virkeligheten ikke er plettfri, den er faktisk alt annet og det er akkurat slik det skal være. 

Ønsker du å støtte Sanitetskvinnenes kampanje kan du skrive under på den HER. 

DoraBilde lånt fra www.side2.no

Blir du med?

Den siste tiden har jeg hatt en vond klump i magen min. For hver dag har den vokst seg større og vondere. Bilder så grusomme at jeg aldri kommer til å glemme dem, flimrer bak øyelokkene mine hver gang de lukkes. En liten livløs kropp i vannkanten. Jeg klarer ikke å holde tårene tilbake lenger.

Jeg føler meg så maktesløs. Jeg har så lyst til å hjelpe, men jeg har bare en liten stemme og to små hender, langt borte fra alt som skjer. Det hjelper så lite. Men om vi roper ut i kor, så er det kansje noen som hører oss? Og om vi strekker ut hendene våre sammen, så kan vi kanskje gjøre en forskjell.

Vil du bli med?

Hos Refugees Welcome to Norway finner mange gode tips og råd om du vil strekke ut en hånd: Tips og råd  – Hvordan kan jeg bidra?cropped-mennpaaflukt Her kan du rope ut, sammen med nesten 40 000 andre. Signer Amnestys opprop VelkommenSyria her.
Skjermbilde 2015-09-04 kl. 22.26.47

En ny hverdag

Plutselig var det fredag igjen, og jeg har allerede vært tilbake i arbeid i halvannen uke. Jeg var ganske spent på hvordan hverdagen vår skulle bli, med to barn i barnehagen og to voksne som jobber 100%., men som vanlig hadde jeg ikke trengt å bekymre meg, for overgangen har gått veldig fint. Alt har på en måte falt på plass av seg selv, og huset vårt er faktisk ryddigere enn det har vært mesteparten av tiden jeg har vært hjemme i permisjon. Hvem skulle trodd det? Alle tar sin del, og jeg og mannen har fått en fin og naturlig oppdeling av å ta barna og huspliktene. Nå er det bare å håpe på at vi klarer å holde disse rutinene utover høsten.

Nå gleder jeg meg til helg, og den er stort sett fullbooket, med ærend og familiebesøk. Og så håper jeg å få til en liten tur innom Stoff og Stil, jeg begynner å gå tom for stoff, og det kan vi jo ikke ha noe av ;)


Har dere forresten vært innom Mammanett.no i dag? De har laget en sak på to av blogginnleggene mine, Mine pupper – mitt valg og Til alle dere som har så mye i mot småbarnsmødre. Jeg synes det ble en veldig fin artikkel, og den får frem mye av det jeg ønsker å si med disse to innleggene – at amming er helt naturlig, også etter barnet er fylt ett år, og ikke minst, at offentlig amming bør være helt greit!

Artikkelen finner dere her! 

Legg gjerne igjen en kommentar med dine synspunkter, jeg setter stor pris på å høre hva dere mener – også om dere er uenig :)

Plutselig dukket jeg opp på Dagbladets nettside også, utrolig moro! img_0640
PS: Følg meg gjerne på Snapchat for flere oppdatering. Du finner meg som MarianneDavoy :D

PSS: Jeg blir veldig glad om du trykker liker eller deler innleggene mine ♥

Til alle dere som har så mye i mot småbarnsmødre

Tidligere i dag leste jeg Pappahjertes innlegg «Kafeen som hater barn», et fint og fornuftig innlegg. Dum som jeg var, rullet jeg videre nedover skjermen, og opp dukker det beryktede kommentarfeltet. Jeg skulle holdt meg langt unna.

Jeg var faktisk litt i tvil om jeg skulle skrive dette innlegget, for jeg kjente fremdeles at hjertet mitt dunket hardt i brystet, da jeg slo opp macen. Det dunket så hardt at jeg kjente det godt der jeg satt helt stille i sofaen. Jeg var sint og frustrert, og det er gjerne ikke de beste forutsetningene for å skrive et blogginnlegg, men etter å ha lest så mange uverdige og stygge kommentarer om småbarnsmødre, var det ingen vei tilbake.

So here it goes:

Til deg, mannen som sammenligner amming av små babyer med å runke;
Du kan virkelig ikke ha egne barn. Hadde du hatt det, kunne du aldri ha sagt noe slik. At du kan sammenligne livsnødvendig næring med voksne menns personlige behov, er rett og slett bare kvalmt.

Til deg, kvinnen som tror at mødre ammer offentlig fordi vi så gjerne ønsker å vise frem brystene våre;
Tror du virkelig på dette selv? At ammende mødre spretter opp bhen sin for å flashe ammebrystene sine? Jada, det sier vel aller mest om deg… Om du klarer å se et par millimeter med hud, når jeg ammer barnet mitt, er du heldig. Og da skal du jammen meg kikke godt etter. De fleste mødre ammer så diskré, at det nesten ikke merkes.

Til alle menn som tror at kvinners bryster er laget for deres skyld;
Her må jeg dessverre skuffe dere… Kvinners bryst er skapt for å produsere mat til babyer, slik at de kan vokse opp, og bli sunne og friske mennesker.

Til alle dere som blir så ulidelig kvalme av å se et spedbarn spise maten sin;
Vær så snill, snu deg vekk, om det er så forferdelig ekkelt. Ta med deg sakene dine og gå, om du blir så kvalm som du skal ha det til. Tenk om jeg skulle sende deg stygge blikk, fordi jeg synes du er så ekkel når du spiser. Det hadde ikke tatt seg ut, og det gjør det heller ikke når du skuler stygt på uskyldige, små babyer.

Til alle dere som hater småbarnsmødre;
Ta dere en titt i speilet. Dere kritiserer og spyr ut eder og galle, men er vel ikke særlig mye bedre enn noen andre, der dere sitter bak tastaturet og hamrer løs. Dere klager over manglende folkeskikk, blant både mødre og barn, men viser ikke et gram av folkeskikk selv. Burde dere ikke heller gå foran som gode forbilder, og vise litt toleranse og raushet?


Det er virkelig ikke rart at det er krig i verden, når folk klarer å hisse seg så utrolig mye opp over noe så uskyldig som mødre og babyene dere. Skjerp dere!

Del gjerne! :P

Hilsen ammeglad småbarnsmor som er drittlei av surmaga klaging